tirsdag 13. desember 2022

Sankta Lucia og andre martyrar

Idag, 13. desember, er det Luciadagen, feiringa av martyr og helgen Lucia av Sicilia. Denne feiringa er ei av mange feiringar og merkedagar i kirkeåret, og er også å finne på primstaven som du kan lese meir om her: Primstav.


Sankta Lucia av Sicilia
Maleri av Francesco del Cossa

Eg skriv ikke om Lucia fordi ho har vore så sentral i mitt liv og i vår familie. Luciadagen er vel litt viktigare i Sverige, men mange har det som tradisjon her i Norge også. For dei fleste handlar det vel om ein stemningsfull lysfest i mørketida, med fine songar og kanskje lussekattar? Og det er flott.

Grunnen til at eg hadde lyst å skrive om Lucia er at ho var martyr. 

katolsk.no (klikk på link for å lese heile teksta) står det: Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). 

Der er fleire legender knytta til Lucia, men desse kan ein ikkje lite på som sanning. Men det ein kan seie med stor sikkerheit er at ho døde som martyr, at ho vart drept på grunn av den kristne trua. Og ho var ikkje den einaste. Frå den den tidlegaste kirka, etter Kristi himmelfart og fram til keiser Konstantin innførte kristendom som statsreligion i Romariket, vart dei kristne forfulgt. Mange vart korsfesta slik som Jesus, manga vart kasta til løvene i Colloseum, andre brent på bålet. Mange vart drept på andre måtar. 

Dette er mørke historier.

Passar det seg då med ein lysfest når ein kjenner bakgrunnen? Ja det gjer det. Dette er mørke historier som peikar på lyset. Dei vitnar, og ordet martyr tyder faktisk vitne, om personar som har sett lyset, som har sett inn i ei anna og større verkelegheit enn det jordiske livet, som har sett og møtt Jesus, han som sa om seg sjølv, "eg er verdens lys". 

I Stavanger kan ein sjå denne lysreklama.
Den er heldigvis freda.

Ein av kirkefedrene, Tertulian (155 - 240), skreiv at "martyrane sitt blod er kirka sitt såkorn". Dette var ikkje berre eit fromt utsagn, men ein beskrivelse av det som faktisk skjedde denne tida. Til tross for denne forfølgelsen, desse drapa og all lidelsen, så auka antal kristne dramatisk. 

Lyset spreidde seg og vart sterkare og sterkare.

Det same har skjedd på andre stadar til andre tider. I Kina, der dei kristne er utsatt for forfølgelse, restriksjonar og undertrykkelse i våre dagar, delvis med fengsling og tortur, har resultatet blitt ein veksande kristen undergrunnsbevegelse. Sjå denne oppsiktsvekkande artikkelen på E24 frå 2014 :  – Kina vil om få år bli verdens største kristne land.

Liknande ting skjer i Iran. 

Lyset spreier seg.

Ei av dei sterkaste martyrhistoriene eg har lest, er historia om Maxmilian Kolbe . Han var ein katolsk prest som i 1941 gjekk i døden i staden for ein familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz. 

Maxmillian Kolbe

Her er eit lite utklipp av historia på katolsk.no: 

"En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

De tigget om brød og vann, som de selvfølgelig ikke fikk. Hvis noen av dem nærmet seg døren når SS-mennene åpnet den, ble de sparket i magen eller skutt ned. Kolbe holdt ut bedre enn de fleste, han tigget ikke og klaget ikke, og han holdt de andre oppe så langt han kunne. Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». "


Kolbe vart saligkåra 
17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirka i Roma og helligkåra som martyr av pave Johannes Paul II (1978 - 2005) på Petersplassen. 

Franciszek Gajowniczek, familifaren som Maxmilian redda livet til, var til stades på begge kåringane.

Her helsar Franciszek på pave Johannes Paul II


Slike historier tykkjer eg absolutt er lys i mørkret. 

I johannesprologen (Joh 1:1-14) står det innledningsvis:

I opphavet var Ordet,
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i opphavet hos Gud.
Alt vart til ved han,
og utan han vart ikkje noko til.

Det som vart til i han, var liv,
og livet var lyset for menneska.

Lyset skin i mørkret,
og mørkret har ikkje overvunne det.

Litt seinare, i vers 9 kjem det som vi snart skal feire i jula, at Jesus blir født, han som i Johannesprologen vert kalla både Ordet, liv og lys, det sanne lyset:

Det sanne lyset, 
som lyser for kvart menneske, 
kom no til verda.