Viser innlegg med etiketten Døden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Døden. Vis alle innlegg

tirsdag 13. desember 2022

Sankta Lucia og andre martyrar

Idag, 13. desember, er det Luciadagen, feiringa av martyr og helgen Lucia av Sicilia. Denne feiringa er ei av mange feiringar og merkedagar i kirkeåret, og er også å finne på primstaven som du kan lese meir om her: Primstav.


Sankta Lucia av Sicilia
Maleri av Francesco del Cossa

Eg skriv ikke om Lucia fordi ho har vore så sentral i mitt liv og i vår familie. Luciadagen er vel litt viktigare i Sverige, men mange har det som tradisjon her i Norge også. For dei fleste handlar det vel om ein stemningsfull lysfest i mørketida, med fine songar og kanskje lussekattar? Og det er flott.

Grunnen til at eg hadde lyst å skrive om Lucia er at ho var martyr. 

På katolsk.no (klikk på link for å lese heile teksta) står det: Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Siracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). 

Der er fleire legender knytta til Lucia, men desse kan ein ikkje lite på som sanning. Men det ein kan seie med stor sikkerheit er at ho døde som martyr, at ho vart drept på grunn av den kristne trua. Og ho var ikkje den einaste. Frå den den tidlegaste kirka, etter Kristi himmelfart og fram til keiser Konstantin innførte kristendom som statsreligion i Romariket, vart dei kristne forfulgt. Mange vart korsfesta slik som Jesus, manga vart kasta til løvene i Colloseum, andre brent på bålet. Mange vart drept på andre måtar. 

Dette er mørke historier.

Passar det seg då med ein lysfest når ein kjenner bakgrunnen? Ja det gjer det. Dette er mørke historier som peikar på lyset. Dei vitnar, og ordet martyr tyder faktisk vitne, om personar som har sett lyset, som har sett inn i ei anna og større verkelegheit enn det jordiske livet, som har sett og møtt Jesus, han som sa om seg sjølv, "eg er verdens lys". 

I Stavanger kan ein sjå denne lysreklama.
Den er heldigvis freda.

Ein av kirkefedrene, Tertulian (155 - 240), skreiv at "martyrane sitt blod er kirka sitt såkorn". Dette var ikkje berre eit fromt utsagn, men ein beskrivelse av det som faktisk skjedde denne tida. Til tross for denne forfølgelsen, desse drapa og all lidelsen, så auka antal kristne dramatisk. 

Lyset spreidde seg og vart sterkare og sterkare.

Det same har skjedd på andre stadar til andre tider. I Kina, der dei kristne er utsatt for forfølgelse, restriksjonar og undertrykkelse i våre dagar, delvis med fengsling og tortur, har resultatet blitt ein veksande kristen undergrunnsbevegelse. Sjå denne oppsiktsvekkande artikkelen på E24 frå 2014 :  – Kina vil om få år bli verdens største kristne land.

Liknande ting skjer i Iran. 

Lyset spreier seg.

Ei av dei sterkaste martyrhistoriene eg har lest, er historia om Maxmilian Kolbe . Han var ein katolsk prest som i 1941 gjekk i døden i staden for ein familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz. 

Maxmillian Kolbe

Her er eit lite utklipp av historia på katolsk.no: 

"En dag i slutten av juli trodde vaktene at en fange i brakke 14 var rømt, og kommandanten beordret i henhold til reglementet at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. De skulle sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen. Senere viste det seg at det ikke hadde vært noen rømming, fangen ble senere funnet druknet i leirlatrinen. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Til allmenn bestyrtelse gikk da Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten, SS-oberst Fritsch, som ble kalt «slakteren». «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte Kolbe. SS-mannen var likeglad med hvem som gikk i mørkecellen bare antallet stemte. Dette var første og eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

Maximilian ville gjerne at hans medfange skulle komme hjem og ta vare på hustru og barn. Som katolsk prest ville han derimot ta vare på sine medfanger og hjelpe dem til en god død. Det gjorde Kolbe. Sultebrakkens helvete, hvor de nakne menn langsomt ble tæret bort, ble forvandlet til en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Medfanger i nabobrakkene, hvis skrik hadde lydt inn til dem, begynte å lytte. Også vakten undret seg. Ofte merket de ikke at SS-mennene kom ned i bunkeren, og de stanset først sangen og bønnene når vaktene brølte til dem.

De tigget om brød og vann, som de selvfølgelig ikke fikk. Hvis noen av dem nærmet seg døren når SS-mennene åpnet den, ble de sparket i magen eller skutt ned. Kolbe holdt ut bedre enn de fleste, han tigget ikke og klaget ikke, og han holdt de andre oppe så langt han kunne. Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet. To uker gikk på denne måten mens den ene etter den andre døde, inntil bare fire var igjen. Bare Maximilian var ved bevissthet.

Dette fant kommandanten var nok, han trengte cellen til nye fanger, og den 14. august sendte han ned en tysk kriminalfange som het Bock og som ga de overlevende en sprøyte karbolsyre (fenol) i håndleddet. Maximilian var den siste. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til sprøyten som gjorde ende på hans liv, 47 år gammel. Dødsattesten angir med tysk grundighet dødsøyeblikket til kl 12.30. Det var dagen før festen for Marias Opptakelse i Himmelen, da hans lik ble kremert sammen med 80 andre fanger.

Maximilian Kolbes heltedåd ble kjent både i Auschwitz og andre steder, og etter krigen brakte alle aviser artikler om denne «vår tids helgen». "


Kolbe vart saligkåra 
17. oktober 1971 av pave Paul VI (1963-78) i Peterskirka i Roma og helligkåra som martyr av pave Johannes Paul II (1978 - 2005) på Petersplassen. 

Franciszek Gajowniczek, familifaren som Maxmilian redda livet til, var til stades på begge kåringane.

Her helsar Franciszek på pave Johannes Paul II


Slike historier tykkjer eg absolutt er lys i mørkret. 

I johannesprologen (Joh 1:1-14) står det innledningsvis:

I opphavet var Ordet,
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i opphavet hos Gud.
Alt vart til ved han,
og utan han vart ikkje noko til.

Det som vart til i han, var liv,
og livet var lyset for menneska.

Lyset skin i mørkret,
og mørkret har ikkje overvunne det.

Litt seinare, i vers 9 kjem det som vi snart skal feire i jula, at Jesus blir født, han som i Johannesprologen vert kalla både Ordet, liv og lys, det sanne lyset:

Det sanne lyset, 
som lyser for kvart menneske, 
kom no til verda.


torsdag 24. november 2022

Landet til dei levande

Eg sit og skriv på tampen av kirkeåret.  Det er 24. november. Førstkomande søndag er det første søndag i advent som er starten på det nye kirkeåret.

I den katolske kalendaren er november ein månad der ein har større fokus på dei som har gått forut for oss ut av denne verda, dei som er døde. Spesielt første veka i november, med alle-helgens-aften (halloween), alle-helgens-dag og alle-sjelers-dag, på mandag, tirsdag og onsdag. 

Desse dagane og denne månaden minnes vi våre kjære som er døde. For meg personleg gjeld dette ein bror, Per Arne som var mammas førstefødde og som døde rett etter fødselen i 1951,  pappa Sverre som døde i ei gravemaskinulykke i 1973 då eg var 15 år gamal, mamma Oline som døde i 2018, og svigermor Synnøve som døde i august no i år.  

Som alle andre levande nærmar eg meg døden eg også. Eg er nermare idag enn eg var i går for å sei det sånn. Slike ting kan være tungt å tenke på, vi vil no helst leve. Leve, le, oppleve, nyte, ete god mat, lage noko fint, plante eit tre, oppnå noko, nå eit mål, halde rundt nokon, gråte til ein gripande film, få fisk på kroken, ligge i lyngen, sjå på kråkene og så vidare. Fill in the blanks.

Vi vil no helst leve, sjølv om det ikkje alltid er så enkelt, sjølv om det er krig og elendigheit ikkje så langt borte frå oss, sjølv om sjukdom, pandemiar og andre plager treff oss, sjølv om  . . .  

Vi vil no helst leve, og vi vil no helst ha det godt. Ha eit godt liv midt opp i alt.

Eg har vorte meir og meir glad i salmane i Bibelen. Dei er så jordnære og realistiske, ikkje minst når det gjeld vanskelegheiter, liv og død. I desse salmane (og andre plassar, f.eks. Jes 38:11) har eg kome over ei setning som gjer noko med meg kvar gong eg les den, ei setning som i alle fall for meg nesten viskar ut grensa mellom liv og død, og skaper eit levande brennande håp.

Setninga er; landet til dei levande. Kvar gong eg les denne setninga treff den hjertet og eg vert visjonær. Eg ser eit landskap eg har lyst å gå inn i, eg ser vidder, fjell og blå himmel.

Landet til dei levande
Foto: Dag Knardal

Her er eit eksempel frå ein av salmane, nemleg salme 116, vers 1 til 9:

Eg elskar Herren ,  
for han høyrde mitt rop om nåde. 

Han vende øyret til meg,
eg vil kalla på han alle mine dagar. 

Dødens band snørte seg om meg,
redsler frå dødsriket nådde meg,
eg fann berre naud og sorg. 

Då kalla eg på Herrens namn:
«Å, Herre , berg livet mitt!»

Herren er nådig og rettferdig,
vår Gud er mild. 

Herren vaktar dei uvitande,
han kom meg til hjelp då eg var langt nede.

Kom til ro att, mi sjel,
Herren har svara deg! 

Ja, du har fria mitt liv frå døden,
auget frå tårer og foten frå å snubla. 

Eg skal ferdast for Herrens andlet
i landet til dei levande.

Landet til dei levande slik eg les det, er den himmelske dimensjonen eller Gudsrike-dimensjonen, og det handlar ikkje om dei døde eller "plassen" der dei døde er, men om at i denne dimensjonen er dei døde levande; om livet etter døden som er det kristne håpet, og ikkje minst om å gå inn i denne dimensjonen, landet åt dei levande, medan vi lever det som vi vanlegvis kallar livet. Gå inn i dette landet der vi kan ferdast for Herrens andlet og få ro og fred i sjela. Gå inn i dette landet som fløymer av melk og honning (4. Mosebok 14:8). Det er det vi ber om når vi ber "Fader vår"; 

Lat ditt rike koma.
Lat viljen din råda på jorda
slik som i himmelen.

Og jorda kan her bytast ut med meg eller deg. Lat viljen din råda i meg slik som i himmelen. Lat meg få vandre i landet til dei levande og lat alt det levande, alt det gode og livgjevande som er i himmelen få råde i meg, få prege meg, få lyse opp i mørkret. Lat det fløyme av melk og honning.

Nokre vert kansje tunge til sinns av mørkret i november, når det er krig og uro i verda, når det er sjukdom og motgang, når det er "Black Week" ( 😀) etc. Nokre føler det er mørkt nesten heile tida. Nokre har kansje til og med lyst å slutte å leve.

Eg vil kome med ei oppmoding til alle, anten ein har det ganske bra eller heilt forferdeleg eller noko midt i mellom. Gå inn i landet til dei levande. Det pussige er at dette landet ligg rett framfor nasa på oss alle. Det einaste vi treng er å rope som i salmen; «Å, Herre , berg livet mitt!». Eller noko i den dur. Det skal ikkje så mykje til. Ein treng sikkert ikkje rope heller. Gud høyrer.

Gud er ikkje ein Gud for døde, men for levande (Luk 20:38).