Viser innlegg med etiketten Guds Rike. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Guds Rike. Vis alle innlegg

mandag 23. oktober 2023

Godt Nytt

Vi er ikkje akkurat utskjemte med gode nyheiter for tida. Snarare tvert imot. Krigane i Ukraina og Midtausten. Tusenvis som blir drept. Spekulasjonar om at det vil eskalere og involvere Iran og andre land i Midtausten samt Russland.

Krig og rykter om krig

VG skriv om dette kvar dag.

Som om dette ikkje var nok, sper dei på med andre ting som heller ikkje kan kallast gode nyheiter. Her er eit lite knippe frå dagens avis:








Heldigvis er desse bak betalingsmur, så eg slepp å grave meg ned i detaljane.


I tillegg til dette har vi kraftig auka rente og matprisar, og i enkelte landsdelar svært høg straumpris.
Og så har vi klimakrisen, som skaper mykje uvær rett som det er.

---

Ordet evangelium, som vert brukt om dei fire første bøkene i det nye testamentet tyder godt nytt. Dette er den latinske versjonen av det greske ordet evanglion, og det tyder altså godt nytt eller god bodskap. Det er eit ord som ikkje først og fremst er bibelsk. Det var eit ord som vart brukt om ein kongeleg/keisarleg seiersbodskap eller om fødselen til ein konge/keisar eller når ein konge/keisar kom til makta.

Så når Cæsar vart keisar så vart dette gjerne kunngjort med oppslag her og der, oppslag som gjerne vart lest opp høgt. På oppslaget kunne det for eksempel stå: Cæsar, son av gudar (han vart kalla det), har no fått herrevelde (makta). Cæsar er herre!

Evangeliet om Cæsar.

Den aller første og enkle trusvedkjenninga dei første kristne brukte var; Jesus er Herre! (1. Kor. 12:3, Rom 10:9)

Evangeliet om Jesus Kristus.

Då kan vi lett forstå at denne vedkjenninga som dei kristne brukte kunne være farleg å uttale. Det ein skulle sei for å være trygg var at Cæsar var Herre. Mange plassar vart Cæsar dyrka som ein Gud, og det var generelt krav om lydigheit til Cæsar, viss ikkje kunne det bli farleg. I Cæsars rike måtte du underkaste deg Cæsar for ha eit håp. Cæsars rike var gjennomsyra av makt, sverd, krig, drap . . . og korsfestelse.

Jesus kom/kjem for å representere, og demonstrer eit anna rike, nemleg Guds Rike. Jesus forkynte evangeliet om Guds Rike, der det er Jesus som er Herre, ikkje Cæsar. Verdiane som blir formidla er totalt motsatt av det Caesar formidlar. Jesus seier i bergpreika, elsk dine fiendar, be for dei som forfylgjer dykk, døm ikkje andre (ikkje leik Gud og driv og døm andre) tilgi kvarandre og del med kvarande. Elsk kvarandre. Sæle dei som skaper fred, dei skal kallast Guds born, seier Jesus.


Hebr 12,14

Dette er Godt Nytt.

Dette skjedde for to-tusen år sidan. Kven er Herre idag?

Som kristen vil eg sei:

Jonas Gahr Støre er ikkje Herre.
Kong Harald  er ikkje Herre.
Vladimir Putin er ikkje Herre.
Xi Jinping er ikkje Herre.
Ali Khamenei er ikkje Herre.
Joe Biden er ikkje Herre.

Eller nokon andre. I alle fall ikkje med stor H.

Jesus sa i gårsdagens (søndag) evangelietekst; «Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.» (Matt 22:21). 

Pater Krystian hadde ein svært god tale over temaet då vi besøkte St. Sunniva Katolske menighet i Molde i går. Eg vil nøye meg med å sei at å gi keisaren det som høyrer keisaren til, handlar om, så langt det går å forhalde seg til politiske myndigheitene på ei best muleg måte (f.eks. betale skatt) innan visse grenser (f.eks. etiske grenser), medan å gi Gud det som høyrer Gud til, handlar først og fremst om å gi seg sjølv til Gud.

Vi er hans skaparverk.
Vi er hans.
Vi høyrer Gud til.

Vi kan overgi oss og sei Jesus er Herre.

Eller vi kan synge denne songen som vi sang av full hals då eg var ungdom:

He’s got the whole world in his hands.
He’s got the whole wide world in his hands.
He’s got the whole world in his hands.
He’s got the whole world in his hands.

Eller på Norsk:

1. Han har den hele vide verden i sin hånd,
han har den hele vide verden i sin hånd,
han har den hele vide verden i sin hånd,
ja, han har verden i sin hånd.

2. Og han har stjerner, sol og måne i sin hånd,
og han har stjerner, sol og måne i sin hånd,
og han har stjerner, sol og måne i sin hånd,
ja, han har verden i sin hånd.

3. Og han har alle barn på jorden i sin hånd,
og han har alle barn på jorden i sin hånd,
og han har alle barn på jorden i sin hånd,
ja, han har verden i sin hånd.

4. Og han har deg og meg og alle i sin hånd,
og han har deg og meg og alle i sin hånd,
og han har deg og meg og alle i sin hånd,
ja, han har verden i sin hånd.

Dette har vore trøsta og håpet for millionar av menneske i vanskelege tider (minst like vanskelege som no), opp gjennom tidene. Mange har også erfart at Gud har gripe inn på konkrete måtar. Det finns drøssevis av vitnesbyrd om slike ting. Det er skrive drøssevis av bøker om slike ting.

Det er godt, midt opp i alt som skjer, å legge alt i Guds hender.


torsdag 24. november 2022

Landet til dei levande

Eg sit og skriv på tampen av kirkeåret.  Det er 24. november. Førstkomande søndag er det første søndag i advent som er starten på det nye kirkeåret.

I den katolske kalendaren er november ein månad der ein har større fokus på dei som har gått forut for oss ut av denne verda, dei som er døde. Spesielt første veka i november, med alle-helgens-aften (halloween), alle-helgens-dag og alle-sjelers-dag, på mandag, tirsdag og onsdag. 

Desse dagane og denne månaden minnes vi våre kjære som er døde. For meg personleg gjeld dette ein bror, Per Arne som var mammas førstefødde og som døde rett etter fødselen i 1951,  pappa Sverre som døde i ei gravemaskinulykke i 1973 då eg var 15 år gamal, mamma Oline som døde i 2018, og svigermor Synnøve som døde i august no i år.  

Som alle andre levande nærmar eg meg døden eg også. Eg er nermare idag enn eg var i går for å sei det sånn. Slike ting kan være tungt å tenke på, vi vil no helst leve. Leve, le, oppleve, nyte, ete god mat, lage noko fint, plante eit tre, oppnå noko, nå eit mål, halde rundt nokon, gråte til ein gripande film, få fisk på kroken, ligge i lyngen, sjå på kråkene og så vidare. Fill in the blanks.

Vi vil no helst leve, sjølv om det ikkje alltid er så enkelt, sjølv om det er krig og elendigheit ikkje så langt borte frå oss, sjølv om sjukdom, pandemiar og andre plager treff oss, sjølv om  . . .  

Vi vil no helst leve, og vi vil no helst ha det godt. Ha eit godt liv midt opp i alt.

Eg har vorte meir og meir glad i salmane i Bibelen. Dei er så jordnære og realistiske, ikkje minst når det gjeld vanskelegheiter, liv og død. I desse salmane (og andre plassar, f.eks. Jes 38:11) har eg kome over ei setning som gjer noko med meg kvar gong eg les den, ei setning som i alle fall for meg nesten viskar ut grensa mellom liv og død, og skaper eit levande brennande håp.

Setninga er; landet til dei levande. Kvar gong eg les denne setninga treff den hjertet og eg vert visjonær. Eg ser eit landskap eg har lyst å gå inn i, eg ser vidder, fjell og blå himmel.

Landet til dei levande
Foto: Dag Knardal

Her er eit eksempel frå ein av salmane, nemleg salme 116, vers 1 til 9:

Eg elskar Herren ,  
for han høyrde mitt rop om nåde. 

Han vende øyret til meg,
eg vil kalla på han alle mine dagar. 

Dødens band snørte seg om meg,
redsler frå dødsriket nådde meg,
eg fann berre naud og sorg. 

Då kalla eg på Herrens namn:
«Å, Herre , berg livet mitt!»

Herren er nådig og rettferdig,
vår Gud er mild. 

Herren vaktar dei uvitande,
han kom meg til hjelp då eg var langt nede.

Kom til ro att, mi sjel,
Herren har svara deg! 

Ja, du har fria mitt liv frå døden,
auget frå tårer og foten frå å snubla. 

Eg skal ferdast for Herrens andlet
i landet til dei levande.

Landet til dei levande slik eg les det, er den himmelske dimensjonen eller Gudsrike-dimensjonen, og det handlar ikkje om dei døde eller "plassen" der dei døde er, men om at i denne dimensjonen er dei døde levande; om livet etter døden som er det kristne håpet, og ikkje minst om å gå inn i denne dimensjonen, landet åt dei levande, medan vi lever det som vi vanlegvis kallar livet. Gå inn i dette landet der vi kan ferdast for Herrens andlet og få ro og fred i sjela. Gå inn i dette landet som fløymer av melk og honning (4. Mosebok 14:8). Det er det vi ber om når vi ber "Fader vår"; 

Lat ditt rike koma.
Lat viljen din råda på jorda
slik som i himmelen.

Og jorda kan her bytast ut med meg eller deg. Lat viljen din råda i meg slik som i himmelen. Lat meg få vandre i landet til dei levande og lat alt det levande, alt det gode og livgjevande som er i himmelen få råde i meg, få prege meg, få lyse opp i mørkret. Lat det fløyme av melk og honning.

Nokre vert kansje tunge til sinns av mørkret i november, når det er krig og uro i verda, når det er sjukdom og motgang, når det er "Black Week" ( 😀) etc. Nokre føler det er mørkt nesten heile tida. Nokre har kansje til og med lyst å slutte å leve.

Eg vil kome med ei oppmoding til alle, anten ein har det ganske bra eller heilt forferdeleg eller noko midt i mellom. Gå inn i landet til dei levande. Det pussige er at dette landet ligg rett framfor nasa på oss alle. Det einaste vi treng er å rope som i salmen; «Å, Herre , berg livet mitt!». Eller noko i den dur. Det skal ikkje så mykje til. Ein treng sikkert ikkje rope heller. Gud høyrer.

Gud er ikkje ein Gud for døde, men for levande (Luk 20:38).